Om å samle mynt - En kort mynthistorie
Olav E. Klingenberg
I NNF- Nytt har vi for tiden en serien ”Om å samle mynt” beregnet på dem
som er ”ferske” i faget eller trenger oppdatering.
Som en referanseramme, vil jeg
gi en særdeles kort oversikt over mynthistorien. Men det ville ta for
stor plass i et blad som i utgangspunktet ikke skal ha mer en 36 sider.
Derfor legges det ut her på nettsidene.
For meg personlig er myntens
plassering i historien viktig, det kan være annerledes for deg, men det
er mitt inntrykk at de fleste myntsamlere også blir habile
amatørhistorikere, iallfall innenfor sitt samlerfelt. Ut fra historien
kan man velge samleområde; land, konger, tidsrammer, begivenheter,
motiver (Jeg kjenner for eksempel noen som samler på dyremotiver uansett
myntens alder – bare det å samle løver fra antikken til i dag, vil dreie
seg om mange kilo!) – man kan spesialisere seg på varianter, for ikke å
snakke om noe av det vanligste: årganger. Mulighetene er mange, og det
er intet område som er ”finere” enn andre i numismatisk sammenheng. Noe
kan , i all fall en tid, være populært – f. eks. i skrivende stund –
skillinger fra dansketiden.
Noen områder kan være dyrere; romerske keisere i gull er ikke billig
verken enkeltvis eller samlet, men spesielt vanskelig å samle er de ikke.
Og for ordens skyld: Norge spiller en særdeles beskjeden rolle i
myntens verdenshistorie.
Kort mynthistorikk
De lærde strider om hvor man var først, i Kina eller i Lilleasia. Godtar
vi Kinesernes knivmynt som mynt, var nok de først – ca. 900 år f.Kr..
I Lilleasia (den asiatiske del av dagens Tyrkia) begynte man
mellom 650-550 år f.Kr. Om de var de greske (ioniske) kolonier der eller
kongeriket Lydia som begynte er heller ikke sikkert.
Det som er sikkert var at kong Krøsus av Lydia var den første som
hadde et bimetallisk myntsystem (ca. 13 enheter sølv pr. enhet gull) i
flere valører. Som ”statsgaranti” var disse myntene slått med løve/okse
på adversen(forsiden) og inkus (innadvendt)
stempel på reversen (baksiden).
Fra Krøsus’ tid og opp til første verdenskrig, var vestens myntverdier
knyttet til metallverdien.
(”Krøsusmyntene” er ikke direkte sjeldne, men naturlig nok populære –
større gullmynter får du for mellom 50-100.000, sølvmyntene fra 6.000 og
oppover – de minste kan være dyrere!)
De greske byer sloss som nevnt innbyrdes, unntaket var når perserne, det
store imperium på 5-400 tallet f-Kr. gikk til angrep, noe perserne
forgjeves gjorde i 490 og 480 f.Kr. Samme samhold viste de ikke når ”barbarstaten”
Makedonia gikk til angrep, og dermed ble det Alexander (senere kjent som
”den store”) som ”forente” Grekenland, eller Hellas som man nå gjerne
kalte det. (Tiden etter Alexander kalles ”hellenistisk tid”).
De greske byer forsatte å gi ut egen mynt til lokalt bruk, men
universalmynten ikke bare i Hellas, men i hele Alexanders etter hvert
store rike, ble hans egen mynt. Fortsatt med gudebilde (gjerne Herkules,
men også Athene) på advers, men nå også gudebilde (oftest Zevs) og tekst
på revers. Grekernes myntfot var Drachme (delt i 6 oboler) og dette ble
beholdt av Alexander. Hans
4 drachme (tetradrachme) har Herkules i løveham eller med bukkehorn på
adversen, og Herkulesportrettet skal etter sigende ha store likhetstrekk
med Alexander selv – et klart eksempel på noe som går igjen i
mynthistorien: mynten som propaganda.
Også ”Alexandermynter” slått i hans levetid og av hans etterfølgere,
finnes i stort antall, og er populære, de rimeligste – posthume utgaver
fra store myntsteder, kommer fra 2-3.000, mens samtidige praktutgaver
kan være betydelig dyrere.
Selv omAlexanders etterkommere, i Hellas, Lilleasia, Syria/Iran og Egypt
satte få spor etter seg i verdenshistorien, preget de iallfall noen av
de flotteste portrettmynter vi kjenner, med en relieffdybde du må til
nyere medaljer for å finne maken til. Ikke direkte sjeldne, men regn med
ca. 10.000 for dem i god kvalitet.
Mens Alexander bekjempet all verdens folkeslag østover mot India og hans
etterfølgere hverandre, vokste det frem et krigersk folkeslag på den
italiske halvøy: romerne. De hadde noen primitive mynter i bronse/kobber:
Aes rude og Aes grave, men etter hvert som de erobret de langt mer ”siviliserte”
greske koloniene langs Italias kyster fikk de også sans for det ”greske”
og fra og med 211 f.Kr. kom den lille romerske sølvmynt - denaren – som
etter hvert skulle bli gyldig valuta fra England til Palestina.
I de første hundre årene fulgte romerne ”gresk” skikk på mynten:
gudebilde og bysymbol (men det var bare én BY: Roma). Riktignok skeiet
man litt ut etter hvert, med bilder av utgivers forfedre og/eller
triumfsymboler – men en ting var forbudt: Herskerportretter. Det var
forbeholdt barbarene i øst: Alexanders etterfølgere,
makedonere, seleukidere, ptolemeere og andre mindre kongeriker i
det hellenistiske øst. Der
ble det hos enkelte laget noen av de flotteste portrettmynter i
historien. Romerne så på slikt som smakløs persondyrkelse. Inntil Cæsar.
Han var frekk nok til å la seg avbilde. Han døde av det.
Cæsars død skremte ikke de påfølgende keisere fra å la seg avbilde på
mynten. Tvert imot. Dermed har vi en unik portrettdokumentasjon av alle
keisere til langt ut på 200-tallet e.Kr.
Unik fordi det ikke var alle keisere som rakk å bli portrettert i
marmor, og noen keisere begynte karrieren med å ødelegge bilder/byster
av forgjengeren – men mynten klarte de ikke å utrydde. Fra slutten av
200 tallet og til Vest-romerrikets fall i 476, er portrettene mindre
pålitelige, uansett fysiognomi skulle keiseren se sterk ut. Øst-romerne
(bysanterne) valgte stiliserte portretter/figurer med gjenkjennelige
herskersymboler.) Romersk
mynt deles gjerne i tre perioder: Republikansk (frem til Cæsars tid),
imperatorisk ( Ikke bare Cæsar, men også han konkurenter og motstandere)
og Keisertiden, etter Augustus. Felles for disse myntene er at det stort
sett er mange av dem, og man kan skaffe en betydelig denarsamling til
overkommelig pris – selv om noen utgaver er sjeldne og derfor dyre, og
noen mer populære (Cæsar og ”store” keisere) derfor mer etterspurt og
dyrere. Republikanske denarer var lenge ”billige” (under kr. 1000) men
det ser ut til å endre seg nå.
Ved fallet i 476 gikk det nedenom med myntmakerkunsten i Vest-Europa.
Det vi finner er primitive etterligninger av romersk mynt, de er få og
sjeldne. Men rundt år 650 kommer frankerne og lager tilnærmet ett rike
av vestre fastlands-Europa (Spania unntatt, her satt arabiske maurere).
De innførte en ny myntenhet: denier som i størrelse og form lignet meget
på den romerske denar, bortsett fra at ”portrettet” lignet mer på en
barnetegning av en hane og reversen ble utstyrt med kors i en eller
annen form. Karl den stores rike gikk i oppløsning, men mynten besto,
den kom til England som ”pence/penny” på slutten av 600 tallet, samtidig
som ”pfennig” i tysktalende områder - og rundt år 1000, som ”penning” i
Skandinavia. Britene
markerte for øvrig slektskapet med denaren ved å bruke ”d” som
forkortelse for pence inntil myntreformen i 1976.
Korset på pencen/penningens revers gjorde den egnet for deling i
halve og kvarte: herav navnet skillemynt (skjærv) og også skilling. Mynt
fra denne perioden kalles gjerne noe upresist for middelaldermynt.
Prisene varierer særdeles meget, fra noen hundre kroner til flerfoldoge
tusen, avhengig av land og konge og tid (i tillegg til kvalitet og
sjeldenhet. Norsk middelaldermynt er dyrt og sjeldent.
Selv om vestromerriket gikk under besto Øst-romerriket. Vi kjenner det
best som Bysants, et navn de selv ikke brukte, de så seg som romere –
romannoi, fordi de snakket gresk og ikke latin. De holdt ut i tusen år
og hadde sin storhetstid rundt år 5-600 . På 700 tallet kom de under
press fra arabere i øst og slavere i nord og deretter ble de bekjempet
etter tur av fremvoksende bystater som Genoa og Venezia (som endog
sendte det 4. Korstog mot Konstantinopel og derved ga Bysants
en varig knekk i 1204). Muslimene avsluttet Bysants i 1453.
Numismatisk er Bysants mest kjent for sine gullmynter (solidus) etter
ca. år 1100 utgitt som ”tallerkenmynter” (skypater). Portrettene er
stiliserte, etter Justinian II noen ganger med Jesus på adversen, jomfru
Maria (Konstantinopels skytshelgen) dukket også snart opp. Disse myntene
fremstår som mini-ikoner. Mange er i god stand i dag, i motsetning til
bysantisk kobber som vanligvis bærer preg av flittig bruk. Byzantisk
gullmynt har lenge vært rimelig, kr. 2-3.000 for et pent eksemplar fra ”vanlige”
keisere, men prisen er nå
stigende.
Tilbake i Vesteuropa kan vi konstatere ar penningen var standardmynten i
flere hundre år til opp mot 1400 tallet, med lokale variasjoner.
Underveis hadde man sett en flom av ”hulpenninger”/brakteater små
fliser av mynt ( dog normalt runde) så tynne at preget på forsiden slo
igjennom på baksiden, (nesten) ingen portretter, bare bokstav eller tegn.
Jeg har ikke funnet noen god forklaring på dette fenomen av usle mynter,
som synes vanlig i store deler av Europa, ikke bare Skandinavia.
(England er et unntak, de hadde kontinuitet i sine pennies.) En
forklaring kan være sølvmangel, en annen at paveskatten (en penning pr.
innbygger) ble smeltet om og brukt til kirkeutsmykning og derved kom ut
av sirkulasjon. Jeg vet ikke.
Mens pene tyske brakteater er rimelige, er norske, oftest slitne,
relativt dyre – sjelden under 5.000.
Vi har sett hvorledes
den romerske denar i løpet av tidlig middelalder ble til denier,
pence/penny, pfennig og penning, for så i kontinental Europa blir
redusert til enkle hulpenninger.
På 1400 tallet skjer en endring. Vi får større valører (Groshen og
skillingen, som tross navnet representerer flere penninger, oftest 12)
og så, etter store sølvfunn i Østerrike på tidlig 1500 tall – daleren
som fikk sitt navn fra Johannisthal, som senere ble forkortet til thaler,
daler, dollar m.m. – store flotte sølvmynter som ga plass til
herskerportretter, våpenskjold, slagscener eller hva man måtte ønske.
Det er vel ingen myntart det finnes flere varianter av, og
varierer gjør også prisene – du kan få flotte europeiske dalere fra
16-1700 tall for noen tusen kroner og for noen hundretusener.
Dalerrevolusjonen skjer omtrent samtidig med at gull begynner å flomme
inn over Europa, først fra Afrika, dernest, etter Columbus 1492, fra
Amerika. Riktignok hadde Italia, England og Frankrike begynt å slå store
(men tynne) gullmynter allerede på 1200-tallet, men det var etter 1500
tallet det tok av.
Spanierne brukte gull som fulle sjøfolk, de skulle ha alt som kunne
kjøpes av luksus. Og luksus fant de i England, Frankrike, Nederland og
Italia, som alle tok seg betalt i gull, og her ser vi snart sovereign,
ecu d’or, floriner og dukater. Gullmyntene sprer seg også til andre
land, selv om de nok i større grad var til kongens adspredelse enn til
handel, iallfall i Norden.
Mynt er samtidskunst. I antikken fulgte myntene tidens kunststil, i
middelalderen var det lite plass og råd til luksus som kunst, og
følgelig ble myntene enkle, inntil gotikken satte sitt preg på franske
og engelske mynter i senmiddelalderen. Det store omsalget kom med
renessansen, da de ”klassiske kulturer”, gresk og romersk, ble
gjenoppdaget. Nå får vi
naturalistiske profilportretter på adversen, men gudebildet på reversen
erstattes med våpenskskjold, gjerne flere hvis fyrsten var mektig. Den
store daleren var spesielt velegnet for ”praktmynter”.
Vår første var Gimsøydaleren under Christian III, fra 1546. Mens
renessansens mynter var strenge i formen, fikk vi under barokken
overdådige mynter, avløst av rokokkoens elegante, for så å falle tilbake
til ”klassiske” myntuttrykk med Napoleon, hos oss særlig representert
med Karl Johan, som vi finner barskuldret og med romersk toga.
Påfølgende konger har (iallfall hos oss) avstått fra togaen, men
ser ellers strenge og romerske ut.
Frem til slutten av 1500 tallet var all mynt hamret/slått, m.a.o. hvert
eksemplar var håndlaget, bokstavelig talt. Maskinell pressing ble
forsøkt i England og Frankrike i 1590 årene, men slo ikke igjennom
for alvor før på 1600 tallet.
Etter 1700 er all vesteuropeisk mynt maskinpresset. Det er også
fra 1600 tallet vi for alvor ser mynten delt i mange valører, i mange
land etter et tolvtallsystem: 1,2,4 skilling, 8, 12 og 24 skilling, men
60 skilling = halv daler, 120 skilling = hel daler. Mange varianter
forekom imidlertid, og det var forskjell på daler og speciedaler, for
ikke snakke om ”courantdaler”. Valutaen var nasjonal, en tysk daler var
ikke nødvendigvis gangbar i Sverige, kanskje ikke engang i nabostaten.
(Tyskland var inntil samlingen under Bismarck en haug med
selvstendige fyrstedømmer, hvorav noen under det Tysk/romerske
Keiserrike som ikke var noen statsdannelse, snarere en forening med
vekslende medlemstall). Det
betød ikke at daleren var verdiløs i nabolandet, den var alltid verd sin
vekt i sølv, som gullmynten var verd sin vekt i gull. Slik kan man si at
vesten – siden Krøsus – hadde hatt et metallbasert myntsystem, og det
skulle bli enda mer spikret på 1800-tallet.
To viktige ting skjer på 1800 tallet. Napoleon gjennomfører
desimalsystemet, og får etterhvert følge av resten av fastlandseuropa (
Norge 1874) og man får myntunioner, for eksempel den skandinaviske og
den latinske, hvor gullmyntens gullverdi styrte verdien av landets
valuta. Veiet gullmynten det samme som et annet lands var de like mye
verdt. Siden, danske, svenske og norske 10 og 20 kroner i gull hadde
samme lødighet, var de tre kronevalører like meget verd, uavhengig av
handelsbalanse, statsgjeld og andre komplikasjoner. Veien fra unionene
til en omforenet gullstandard var ikke lang, og valutakursene kunne
låses for evig - trodde man.
Helt til første verdenskrig. Metallprisene, også på gull og sølv, gikk
til himmels. Retten til
innveksling i gull, som sto på hver eneste pengeseddel, ble suspendert.
Nasjonene trengte sitt gull som sikkerhet for statslån, og det gullet
ville fordufte hvis enhver skulle kunne komme inn fra gaten og veksle
sine fillete sedler i edelt gull – sedlenes samlede pålydende oversteg
enhver gullbeholdning.
Selv om gullstandarden formelt besto i mange år, var den reelt opphevet
i første verdenskrig. Og borte ble mynter i edelt metall, i stedet fikk
vi sjetonger, metallstykker med en nominell verdi som bestemmes av ”markedet”
– den diffuse masse av vare- og tjenestetilbydere som selger det de
tilbyr mot et gitt antall sjetonger, supplert av en like diffus masse av
utlendinger som er villig til å kjøpe en sjetong av deg i bytte for noen
av sine egne. Legg til at sjetongene er supplert med papirstykker som
sier de er verd et antall av disse metallstykkene, og enda mer – de
aller fleste av verdens penger er inne i computere
og eksisterer verken i papir eller metallform. Det er lenge siden
mynten var en bestandig verdi.
I denne komprimerte mynthistorie har jeg holdt meg til ”Vesten” som
inkluderer det nære Østen. Det er det jeg kan mest om.
Dessuten er ”Østen” tilsynelatende enklere. Fra ca. 400 f.Kr. har
Kina hatt ”cash”, denne runde mynten i kobber, bronse eller jern, med
firkantet hull i midten. (Riktignok gikk ”opprørskeiseren” Wang Mang
tilbake til bruk av også spade-, kniv- og nøkkelmynter i årene mellom 14
og 27 e.Kr – mynter som er lett tilgjengelige i dag og fås for mindre
enn kr. 100 pr. stk. for de vanligste).
Kina hadde slike mynter til 1911, sannsynligvis lengre på
landsbygda. For vestlige øyne ser de like ut. En kineser vil lett lese
keiser, årstall, pregested m.m. av de tilsynelatende få og enkle tegn
som er preget på ”cashen”.
Det som er spesielt er at dette er sjetonger, metallverdien er - og har
alltid vært – ubetydelig.
Noe ”perfekt marked” for å bestemme pengeverdien fantes neppe, men det
som var – var en sterk sentralmakt, symbolisert med keiseren. Det å ikke
akte hans penger var meget straffbart.
Land under kinesisk kulturinnflytelse adopterte det kinesiske myntsystem,
land som Annam (Vietnam), Burma, Korea og Japan.
India (unntatt Assam) derimot har latt seg inspirere av Alexander
den stores etterfølgere og laget mynter i gull og sølv. Med muslimsk
overstyre i mange hundre år, forsvant bildene og de fikk i stedet
påskrifter i ymse skjønnskriftsvariasjoner, som vi også ser på arabisk
og persisk mynt.
Alt dette kan du samle, men du kan ikke samle alt!
Valget er personlig. Og det er ikke noe som er ”riktig”. Du kan ”spre”
deg, samle litt fra alle tider, og alle verdens land.
Du kan fordype deg i en type, ett sted, en tid. Du kan samle
kongerekker, kvinneportretter, dyremotiver, heraldiske motiver, årganger
eller – det du måtte ha lyst til.
Noe av vitsen er at du skal ha glede av det.
Mange, og jeg er blant dem, synes at gleden forøkes når vi lærer mer om
myntene våre, vet noe om hvorfor mynten fikk sitt utseende, i hvilken
sammenheng den ble laget. (Men om du bryr deg mindre om slikt, men
samler fordi du finner andre gleder – så er det godt nok.) Skal du vite
mer, kommer du fort til
Litteratur. Det er ikke
alltid like lett. Mye er
skrevet, men det er ikke like lett å få tak i det. Noe er ubeskrevet.
Noe finnes i monografier som ikke er offentlig tilgjengelige.
Et sted å begynne er ”kataloger”, dvs. Bøker eller hefter som
gjengir mynter fra bestemte områder i kronologisk rekkefølge.
De er ofte med priser (som for lengst er utdaterte, men dog gir
en indikasjon på sjeldenhet). For Norges vedkommende har du ”Norges
Mynter 995-1992” fortsatt tilgjengelig, og den årlige katalog Norges
Mynter 1814-20xx. For å finne nærmere omtale av de samme myntene har man
Kolbjørn Skaares to-binds verk ”Norges Mynthistorie”,
Universitetsforlaget 1995, men den finner du bare en sjelden gang på
antikvariat, eller på biblioteket.
For antikken er David R. Sears ”kataloger” i mange bind over gresk,
romersk og bysantisk mynt uunnværlige, for britisk mynt Spinks ”Coins of
England..” likeså, ja de fleste land har vel ”sine” kataloger, mer eller
mindre oppdaterte.
Men snart vil du vite mer, og da må du gjerne over i historie, kanskje
supplert med kunsthistorie, religionshistorie, mytologi (Grekenland!) –
foruten pengehistorie, metallhistorie og andre spesialiteter.
Men la det ikke skremme deg, les det du får lyst til å lese –
eller ”samle først, lese siden”. Etter hvert er det meget å finne på
internett.
Utenfor ovenstående kategorier, men etter mitt skjønn meget nyttig: ”Numismatisk
leksikon”, Peter Flensborg – Dansk Numismatisk Forening 1996. Enkelte
norske mynthandlere har den fremdeles, kanskje foreningen i Danmark også.
Jeg har ennå til gode å savne et oppslagsord (unntatt stedsnavn!).