Norsk numismatisk forening

Om å samle mynt - En kort mynthistorie

 

Olav E. Klingenberg

 

I NNF- Nytt har vi for tiden en serien ”Om å samle mynt” beregnet på dem som er ”ferske” i faget eller trenger oppdatering.

 Som en referanseramme, vil jeg gi en særdeles kort oversikt over mynthistorien. Men det ville ta for stor plass i et blad som i utgangspunktet ikke skal ha mer en 36 sider.  Derfor legges det ut her på nettsidene.

 

 For meg personlig er myntens plassering i historien viktig, det kan være annerledes for deg, men det er mitt inntrykk at de fleste myntsamlere også blir habile amatørhistorikere, iallfall innenfor sitt samlerfelt. Ut fra historien kan man velge samleområde; land, konger, tidsrammer, begivenheter, motiver (Jeg kjenner for eksempel noen som samler på dyremotiver uansett myntens alder – bare det å samle løver fra antikken til i dag, vil dreie seg om mange kilo!) – man kan spesialisere seg på varianter, for ikke å snakke om noe av det vanligste: årganger. Mulighetene er mange, og det er intet område som er ”finere” enn andre i numismatisk sammenheng. Noe kan , i all fall en tid, være populært – f. eks. i skrivende stund – skillinger fra dansketiden.  Noen områder kan være dyrere; romerske keisere i gull er ikke billig verken enkeltvis eller samlet, men spesielt vanskelig å samle er de ikke.  Og for ordens skyld: Norge spiller en særdeles beskjeden rolle i myntens verdenshistorie.

 

Kort mynthistorikk

De lærde strider om hvor man var først, i Kina eller i Lilleasia. Godtar vi Kinesernes knivmynt som mynt, var nok de først – ca. 900 år f.Kr..  I Lilleasia (den asiatiske del av dagens Tyrkia) begynte man mellom 650-550 år f.Kr. Om de var de greske (ioniske) kolonier der eller kongeriket Lydia som begynte er heller ikke sikkert.  Det som er sikkert var at kong Krøsus av Lydia var den første som hadde et bimetallisk myntsystem (ca. 13 enheter sølv pr. enhet gull) i flere valører. Som ”statsgaranti” var disse myntene slått med løve/okse på adversen(forsiden) og inkus (innadvendt)  stempel på reversen (baksiden).

Fra Krøsus’ tid og opp til første verdenskrig, var vestens myntverdier knyttet til metallverdien.  (”Krøsusmyntene” er ikke direkte sjeldne, men naturlig nok populære – større gullmynter får du for mellom 50-100.000, sølvmyntene fra 6.000 og oppover – de minste kan være dyrere!)

 

Krøsus - gullstater

 

Lydia ble snart svelget av Persia (som fortsatte Krøsus’ praksis med gullmynter), men bruken av mynt spredte seg fra Lilleasia via de greske koloniene til det egentlige Grekenland og derfra videre til greske kolonier rundt hele Middelhavet. Grekenland var ikke én ”stat”, men en hærskare av svært selvstendige og særdeles krigerske bystater. Alle disse utga ”sine” mynter, gjerne med et gudebilde på advers og et bysymbol på revers. Den mest kjente: Aten; gudinnen Athene på advers, hennes vise ugle på revers.  ”Ugler” kalles disse gjerne, det er mange av dem, men de er også populære, for brukbare kvaliteter må du regne med minimum 6.000. 

De greske byer sloss som nevnt innbyrdes, unntaket var når perserne, det store imperium på 5-400 tallet f-Kr. gikk til angrep, noe perserne forgjeves gjorde i 490 og 480 f.Kr. Samme samhold viste de ikke når ”barbarstaten” Makedonia gikk til angrep, og dermed ble det Alexander (senere kjent som ”den store”) som ”forente” Grekenland, eller Hellas som man nå gjerne kalte det. (Tiden etter Alexander kalles ”hellenistisk tid”).

De greske byer forsatte å gi ut egen mynt til lokalt bruk, men universalmynten ikke bare i Hellas, men i hele Alexanders etter hvert store rike, ble hans egen mynt. Fortsatt med gudebilde (gjerne Herkules, men også Athene) på advers, men nå også gudebilde (oftest Zevs) og tekst på revers. Grekernes myntfot var Drachme (delt i 6 oboler) og dette ble beholdt av Alexander.  Hans 4 drachme (tetradrachme) har Herkules i løveham eller med bukkehorn på adversen, og Herkulesportrettet skal etter sigende ha store likhetstrekk med Alexander selv – et klart eksempel på noe som går igjen i mynthistorien: mynten som propaganda.

Også ”Alexandermynter” slått i hans levetid og av hans etterfølgere, finnes i stort antall, og er populære, de rimeligste – posthume utgaver fra store myntsteder, kommer fra 2-3.000, mens samtidige praktutgaver kan være betydelig dyrere.

Tetradrachme fra Alexander den Store.

Selv omAlexanders etterkommere, i Hellas, Lilleasia, Syria/Iran og Egypt satte få spor etter seg i verdenshistorien, preget de iallfall noen av de flotteste portrettmynter vi kjenner, med en relieffdybde du må til nyere medaljer for å finne maken til. Ikke direkte sjeldne, men regn med ca. 10.000 for dem i god kvalitet.

Mens Alexander bekjempet all verdens folkeslag østover mot India og hans etterfølgere hverandre, vokste det frem et krigersk folkeslag på den italiske halvøy: romerne. De hadde noen primitive mynter i bronse/kobber: Aes rude og Aes grave, men etter hvert som de erobret de langt mer ”siviliserte” greske koloniene langs Italias kyster fikk de også sans for det ”greske” og fra og med 211 f.Kr. kom den lille romerske sølvmynt - denaren – som etter hvert skulle bli gyldig valuta fra England til Palestina. 

I de første hundre årene fulgte romerne ”gresk” skikk på mynten: gudebilde og bysymbol (men det var bare én BY: Roma). Riktignok skeiet man litt ut etter hvert, med bilder av utgivers forfedre og/eller triumfsymboler – men en ting var forbudt: Herskerportretter. Det var forbeholdt barbarene i øst: Alexanders etterfølgere,  makedonere, seleukidere, ptolemeere og andre mindre kongeriker i det hellenistiske øst.  Der ble det hos enkelte laget noen av de flotteste portrettmynter i historien. Romerne så på slikt som smakløs persondyrkelse. Inntil Cæsar. Han var frekk nok til å la seg avbilde. Han døde av det.

Cæsars død skremte ikke de påfølgende keisere fra å la seg avbilde på mynten. Tvert imot. Dermed har vi en unik portrettdokumentasjon av alle keisere til langt ut på 200-tallet e.Kr.  Unik fordi det ikke var alle keisere som rakk å bli portrettert i marmor, og noen keisere begynte karrieren med å ødelegge bilder/byster av forgjengeren – men mynten klarte de ikke å utrydde. Fra slutten av 200 tallet og til Vest-romerrikets fall i 476, er portrettene mindre pålitelige, uansett fysiognomi skulle keiseren se sterk ut. Øst-romerne (bysanterne) valgte stiliserte portretter/figurer med gjenkjennelige herskersymboler.)  Romersk mynt deles gjerne i tre perioder: Republikansk (frem til Cæsars tid), imperatorisk ( Ikke bare Cæsar, men også han konkurenter og motstandere) og Keisertiden, etter Augustus. Felles for disse myntene er at det stort sett er mange av dem, og man kan skaffe en betydelig denarsamling til overkommelig pris – selv om noen utgaver er sjeldne og derfor dyre, og noen mer populære (Cæsar og ”store” keisere) derfor mer etterspurt og dyrere. Republikanske denarer var lenge ”billige” (under kr. 1000) men det ser ut til å endre seg nå.

 

Ved fallet i 476 gikk det nedenom med myntmakerkunsten i Vest-Europa. Det vi finner er primitive etterligninger av romersk mynt, de er få og sjeldne. Men rundt år 650 kommer frankerne og lager tilnærmet ett rike av vestre fastlands-Europa (Spania unntatt, her satt arabiske maurere). De innførte en ny myntenhet: denier som i størrelse og form lignet meget på den romerske denar, bortsett fra at ”portrettet” lignet mer på en barnetegning av en hane og reversen ble utstyrt med kors i en eller annen form. Karl den stores rike gikk i oppløsning, men mynten besto, den kom til England som ”pence/penny” på slutten av 600 tallet, samtidig som ”pfennig” i tysktalende områder - og rundt år 1000, som ”penning” i Skandinavia.  Britene markerte for øvrig slektskapet med denaren ved å bruke ”d” som forkortelse for pence inntil myntreformen i 1976.  Korset på pencen/penningens revers gjorde den egnet for deling i halve og kvarte: herav navnet skillemynt (skjærv) og også skilling. Mynt fra denne perioden kalles gjerne noe upresist for middelaldermynt. Prisene varierer særdeles meget, fra noen hundre kroner til flerfoldoge tusen, avhengig av land og konge og tid (i tillegg til kvalitet og sjeldenhet. Norsk middelaldermynt er dyrt og sjeldent.

Selv om vestromerriket gikk under besto Øst-romerriket. Vi kjenner det best som Bysants, et navn de selv ikke brukte, de så seg som romere – romannoi, fordi de snakket gresk og ikke latin. De holdt ut i tusen år og hadde sin storhetstid rundt år 5-600 . På 700 tallet kom de under press fra arabere i øst og slavere i nord og deretter ble de bekjempet etter tur av fremvoksende bystater som Genoa og Venezia (som endog sendte det 4. Korstog mot Konstantinopel og derved ga Bysants  en varig knekk i 1204). Muslimene avsluttet Bysants i 1453. Numismatisk er Bysants mest kjent for sine gullmynter (solidus) etter ca. år 1100 utgitt som ”tallerkenmynter” (skypater). Portrettene er stiliserte, etter Justinian II noen ganger med Jesus på adversen, jomfru Maria (Konstantinopels skytshelgen) dukket også snart opp. Disse myntene fremstår som mini-ikoner. Mange er i god stand i dag, i motsetning til bysantisk kobber som vanligvis bærer preg av flittig bruk. Byzantisk gullmynt har lenge vært rimelig, kr. 2-3.000 for et pent eksemplar fra ”vanlige” keisere, men prisen er  nå stigende.

 

Tilbake i Vesteuropa kan vi konstatere ar penningen var standardmynten i flere hundre år til opp mot 1400 tallet, med lokale variasjoner.  Underveis hadde man sett en flom av ”hulpenninger”/brakteater små fliser av mynt ( dog normalt runde) så tynne at preget på forsiden slo igjennom på baksiden, (nesten) ingen portretter, bare bokstav eller tegn. Jeg har ikke funnet noen god forklaring på dette fenomen av usle mynter, som synes vanlig i store deler av Europa, ikke bare Skandinavia. (England er et unntak, de hadde kontinuitet i sine pennies.) En forklaring kan være sølvmangel, en annen at paveskatten (en penning pr. innbygger) ble smeltet om og brukt til kirkeutsmykning og derved kom ut av sirkulasjon. Jeg vet ikke.  Mens pene tyske brakteater er rimelige, er norske, oftest slitne, relativt dyre – sjelden under 5.000.

 

 Vi har sett hvorledes  den romerske denar i løpet av tidlig middelalder ble til denier, pence/penny, pfennig og penning, for så i kontinental Europa blir redusert til enkle hulpenninger.

På 1400 tallet skjer en endring. Vi får større valører (Groshen og skillingen, som tross navnet representerer flere penninger, oftest 12) og så, etter store sølvfunn i Østerrike på tidlig 1500 tall – daleren som fikk sitt navn fra Johannisthal, som senere ble forkortet til thaler, daler, dollar m.m. – store flotte sølvmynter som ga plass til herskerportretter, våpenskjold, slagscener eller hva man måtte ønske.  Det er vel ingen myntart det finnes flere varianter av, og varierer gjør også prisene – du kan få flotte europeiske dalere fra 16-1700 tall for noen tusen kroner og for noen hundretusener.

Dalerrevolusjonen skjer omtrent samtidig med at gull begynner å flomme inn over Europa, først fra Afrika, dernest, etter Columbus 1492, fra Amerika. Riktignok hadde Italia, England og Frankrike begynt å slå store (men tynne) gullmynter allerede på 1200-tallet, men det var etter 1500 tallet det tok av.  Spanierne brukte gull som fulle sjøfolk, de skulle ha alt som kunne kjøpes av luksus. Og luksus fant de i England, Frankrike, Nederland og Italia, som alle tok seg betalt i gull, og her ser vi snart sovereign, ecu d’or, floriner og dukater. Gullmyntene sprer seg også til andre land, selv om de nok i større grad var til kongens adspredelse enn til handel, iallfall i Norden.

Mynt er samtidskunst. I antikken fulgte myntene tidens kunststil, i middelalderen var det lite plass og råd til luksus som kunst, og følgelig ble myntene enkle, inntil gotikken satte sitt preg på franske og engelske mynter i senmiddelalderen. Det store omsalget kom med renessansen, da de ”klassiske kulturer”, gresk og romersk, ble gjenoppdaget.  Nå får vi naturalistiske profilportretter på adversen, men gudebildet på reversen erstattes med våpenskskjold, gjerne flere hvis fyrsten var mektig. Den store daleren var spesielt velegnet for ”praktmynter”.  Vår første var Gimsøydaleren under Christian III, fra 1546. Mens renessansens mynter var strenge i formen, fikk vi under barokken overdådige mynter, avløst av rokokkoens elegante, for så å falle tilbake til ”klassiske” myntuttrykk med Napoleon, hos oss særlig representert med Karl Johan, som vi finner barskuldret og med romersk toga.  Påfølgende konger har (iallfall hos oss) avstått fra togaen, men ser ellers strenge og romerske ut.

 

Frem til slutten av 1500 tallet var all mynt hamret/slått, m.a.o. hvert eksemplar var håndlaget, bokstavelig talt. Maskinell pressing ble forsøkt i England og Frankrike i 1590 årene, men slo ikke igjennom  for alvor før på 1600 tallet.  Etter 1700 er all vesteuropeisk mynt maskinpresset. Det er også fra 1600 tallet vi for alvor ser mynten delt i mange valører, i mange land etter et tolvtallsystem: 1,2,4 skilling, 8, 12 og 24 skilling, men 60 skilling = halv daler, 120 skilling = hel daler. Mange varianter forekom imidlertid, og det var forskjell på daler og speciedaler, for ikke snakke om ”courantdaler”. Valutaen var nasjonal, en tysk daler var ikke nødvendigvis gangbar i Sverige, kanskje ikke engang i nabostaten.  (Tyskland var inntil samlingen under Bismarck en haug med selvstendige fyrstedømmer, hvorav noen under det Tysk/romerske Keiserrike som ikke var noen statsdannelse, snarere en forening med vekslende medlemstall).  Det betød ikke at daleren var verdiløs i nabolandet, den var alltid verd sin vekt i sølv, som gullmynten var verd sin vekt i gull. Slik kan man si at vesten – siden Krøsus – hadde hatt et metallbasert myntsystem, og det skulle bli enda mer spikret på 1800-tallet.

To viktige ting skjer på 1800 tallet. Napoleon gjennomfører desimalsystemet, og får etterhvert følge av resten av fastlandseuropa ( Norge 1874) og man får myntunioner, for eksempel den skandinaviske og den latinske, hvor gullmyntens gullverdi styrte verdien av landets valuta. Veiet gullmynten det samme som et annet lands var de like mye verdt. Siden, danske, svenske og norske 10 og 20 kroner i gull hadde samme lødighet, var de tre kronevalører like meget verd, uavhengig av handelsbalanse, statsgjeld og andre komplikasjoner. Veien fra unionene til en omforenet gullstandard var ikke lang, og valutakursene kunne låses for evig - trodde man. 

Helt til første verdenskrig. Metallprisene, også på gull og sølv, gikk til himmels.  Retten til innveksling i gull, som sto på hver eneste pengeseddel, ble suspendert. Nasjonene trengte sitt gull som sikkerhet for statslån, og det gullet ville fordufte hvis enhver skulle kunne komme inn fra gaten og veksle sine fillete sedler i edelt gull – sedlenes samlede pålydende oversteg enhver gullbeholdning.

Selv om gullstandarden formelt besto i mange år, var den reelt opphevet i første verdenskrig. Og borte ble mynter i edelt metall, i stedet fikk vi sjetonger, metallstykker med en nominell verdi som bestemmes av ”markedet” – den diffuse masse av vare- og tjenestetilbydere som selger det de tilbyr mot et gitt antall sjetonger, supplert av en like diffus masse av utlendinger som er villig til å kjøpe en sjetong av deg i bytte for noen av sine egne. Legg til at sjetongene er supplert med papirstykker som sier de er verd et antall av disse metallstykkene, og enda mer – de aller fleste av verdens penger er inne i computere   og eksisterer verken i papir eller metallform. Det er lenge siden mynten var en bestandig verdi.

 

I denne komprimerte mynthistorie har jeg holdt meg til ”Vesten” som inkluderer det nære Østen. Det er det jeg kan mest om.  Dessuten er ”Østen” tilsynelatende enklere. Fra ca. 400 f.Kr. har Kina hatt ”cash”, denne runde mynten i kobber, bronse eller jern, med firkantet hull i midten. (Riktignok gikk ”opprørskeiseren” Wang Mang tilbake til bruk av også spade-, kniv- og nøkkelmynter i årene mellom 14 og 27 e.Kr – mynter som er lett tilgjengelige i dag og fås for mindre enn kr. 100 pr. stk. for de vanligste).  Kina hadde slike mynter til 1911, sannsynligvis lengre på landsbygda. For vestlige øyne ser de like ut. En kineser vil lett lese keiser, årstall, pregested m.m. av de tilsynelatende få og enkle tegn som er preget på ”cashen”.

Det som er spesielt er at dette er sjetonger, metallverdien er - og har alltid vært – ubetydelig.

Noe ”perfekt marked” for å bestemme pengeverdien fantes neppe, men det som var – var en sterk sentralmakt, symbolisert med keiseren. Det å ikke akte hans penger var meget straffbart.

Land under kinesisk kulturinnflytelse adopterte det kinesiske myntsystem, land som Annam (Vietnam), Burma, Korea og Japan.  India (unntatt Assam) derimot har latt seg inspirere av Alexander den stores etterfølgere og laget mynter i gull og sølv. Med muslimsk overstyre i mange hundre år, forsvant bildene og de fikk i stedet påskrifter i ymse skjønnskriftsvariasjoner, som vi også ser på arabisk og persisk mynt.

 

Alt dette kan du samle, men du kan ikke samle alt!  Valget er personlig. Og det er ikke noe som er ”riktig”. Du kan ”spre” deg, samle litt fra alle tider, og alle verdens land.  Du kan fordype deg i en type, ett sted, en tid. Du kan samle kongerekker, kvinneportretter, dyremotiver, heraldiske motiver, årganger eller – det du måtte ha lyst til.  Noe av vitsen er at du skal ha glede av det.

 

Mange, og jeg er blant dem, synes at gleden forøkes når vi lærer mer om myntene våre, vet noe om hvorfor mynten fikk sitt utseende, i hvilken sammenheng den ble laget. (Men om du bryr deg mindre om slikt, men samler fordi du finner andre gleder – så er det godt nok.) Skal du vite mer, kommer du fort til Litteratur.  Det er ikke alltid like lett.  Mye er skrevet, men det er ikke like lett å få tak i det. Noe er ubeskrevet. Noe finnes i monografier som ikke er offentlig tilgjengelige.  Et sted å begynne er ”kataloger”, dvs. Bøker eller hefter som gjengir mynter fra bestemte områder i kronologisk rekkefølge.  De er ofte med priser (som for lengst er utdaterte, men dog gir en indikasjon på sjeldenhet). For Norges vedkommende har du ”Norges Mynter 995-1992” fortsatt tilgjengelig, og den årlige katalog Norges Mynter 1814-20xx. For å finne nærmere omtale av de samme myntene har man Kolbjørn Skaares to-binds verk ”Norges Mynthistorie”, Universitetsforlaget 1995, men den finner du bare en sjelden gang på antikvariat, eller på biblioteket.

For antikken er David R. Sears ”kataloger” i mange bind over gresk, romersk og bysantisk mynt uunnværlige, for britisk mynt Spinks ”Coins of England..” likeså, ja de fleste land har vel ”sine” kataloger, mer eller mindre oppdaterte.

Men snart vil du vite mer, og da må du gjerne over i historie, kanskje supplert med kunsthistorie, religionshistorie, mytologi (Grekenland!) – foruten pengehistorie, metallhistorie og andre spesialiteter.  Men la det ikke skremme deg, les det du får lyst til å lese – eller ”samle først, lese siden”. Etter hvert er det meget å finne på internett.

Utenfor ovenstående kategorier, men etter mitt skjønn meget nyttig: ”Numismatisk leksikon”, Peter Flensborg – Dansk Numismatisk Forening 1996. Enkelte norske mynthandlere har den fremdeles, kanskje foreningen i Danmark også.  Jeg har ennå til gode å savne et oppslagsord (unntatt stedsnavn!).